I den kritikerroste romanen «Nu, jävlar!» fra 2011 presenterer forfatter Heidi Linde oss for Lydia, en temmelig ensom og godt voksen dame med en helt spesiell og svært trofast venn: dronning Sonja. I monologen «Ekte vennskap» møter du henne endelig igjen.
Tekst: Lars Ovlien | Foto: Carl Christian Raabe
– Da Øivind Roos kontaktet meg for en god tid tilbake og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en monolog for Teater Glåmdal, svarte jeg ja på flekken, uten å ane hva eller hvem jeg skulle skrive om, forteller Heidi Linde.
Den populære forfatteren fra Kongsvinger har skrevet romaner og barnebøker, manus til flere tv-serier og også to hørespill, men aldri skrevet for scenen.
– Jeg forsto at det var viktig for meg å velge en kompleks og interessant karakter. I en monolog må du stole på teksten, men også på karakteren som bære fortellinga. Hvem er hun? Hva vil hun? Hva drømmer hun om og hvor kommer hun til kort? Raskt begynte jeg å tenke på Lydia.
Vi møtte Lydia første gang i romanen «Nu, jävlar!», som følger fire ulike mennesker i Kongsvinger gjennom en dag i oktober. Den godt voksne damen har sin egen fantasivenn i Dronning Sonja. Det er ikke tilfeldig.
– For en del år siden fersket jeg min da fire år gamle sønn i å ha tegnet på veggen. Riktignok så jeg ikke at han tegnet, men da jeg kom inn i rommet, sto han med fargestiftene i hendene og på veggen var det kluss. Han hevdet med overbevisning om at det var «Bæsj» som hadde gjort det, før «Bæsj» løp rett ut igjen.
Framfor å irettesette sønnen, ble Linde et øyeblikk overveldet av minner: Med ett kunne hun så godt huske sine egne fantasivenner fra barndommen.
– Jeg tenkte: hvorfor slutter vi å ha fantasivenner? Disse trofaste og usynlige støttespillerne, hvorfor lar vi dem ikke følge oss videre gjennom livet? Slik ble Lydia til. Da jeg så, flere år senere, gikk i gang med arbeidet til monologen, dukket Lydia opp igjen. Hun er helt klart en av romankarakterene mine som jeg har tenkt på og båret med meg videre.
Nå møter du Lydia i Glåmdalsmonologene og fortellingene «Ekte vennskap», der Helle Ottesen tolker figuren og hennes kommende møte i syklubben. Syklubben kan være en harmløs syssel, det kan være et fantastisk fellesskap. Men det er også en sosial arena, med sine egne normer, sitt eget hierarki. Og er det ikke slik at de såkalte jenteintrigene like gjerne finnes blant damer på seksti pluss?
– Å skrive om hverdagsmennesker i hverdagssituasjoner ligger mitt hjerte nær. Det utelukker på ingen måte muligheten for å skape sterk og god dramatikk. Det handler om å finne de ekte menneskene, og alltid, alltid ta dem – og livet de lever – på alvor. Å møte regissør Ivar Tindberg og skuespiller Helle Ottersen har vært en gave, og jeg er overbevist om at disse to – sammen med resten av ensemblet og alle de andre dyktige folka i Teater i Glåmdal – vil få fram humoren, varmen men også smerten og brodden som ligger i teksten, understreker Linde.